Postet den 8. mars, 2018 av Norse

EU er bekymret for kinesernes dype lommebøker

I 2011 fikk nordmenn øyene opp for kinesiske oppkjøpskrefter da Orkla solgte Elkem til China National Bluestar Group. Det kinesiske selskapet var verdens største silisiumkonsern med den kinesiske staten som største eier. Salg av arvesølvet etter Sam Eyde rystet mange, blant annet LO som fryktet at dette var starten på et massivt tap av industriarbeidsplasser og utflagging av sentrale norske bedrifter.

Syv år etter viser fasit et helt annet bilde. Gjennom sine kinesiske eiere er Elkems selskapsverdi doblet, og antall ansatte er høyere enn ved oppkjøpstidspunktet i 2011. Gjennom effektivisering, konsolidering og endring av fokusområde har de kinesiske eierne endret selskapet fra å være et metallselskap til å bli en betydelig aktør innenfor spesialkjemikalier. Selskapets omsetning har vokst fra 9 mrd. kroner i 2011 til over 21 mrd., og nå har selskapet planer om å bli børsnotert igjen. Kinesisk oppkjøp har dermed bidratt til en betydelig verdiskaping, ikke den verdiødeleggelsen man hadde fryktet.

Kina har store industrielle ambisjoner som strekker seg langt ut over egne landegrenser.  Kinesiske investeringer i EU har steget betydelig de siste årene, noe som har skapt grobunn for bekymringer. I følge Baker McKenzie var kinesiske investeringer i Europa på rekordhøye 65 mrd. Euro i 2017, en betydelig økning fra et nivå på mindre enn 2 mrd. Euro i 2010.

I takt med velstandsutviklingen, er det naturlig at Kina ser ut over sine landegrenser for å få tilgang til teknologi og råvarer som kan bidra til landets videre vekst. Kinas ambisjoner om å gå fra å være en lavteknologisk produksjonsnasjon til en høyteknologisk vekstmaskin har fått selskapene til å lete etter teknologi og merkevarer som kan sette de i førersetet av utviklingen.

Gjennom oppkjøp i Europa kan kinesiske selskaper få tilgang til unik teknologi, globale merkevarer og ikke minst en fot innfor den Europeiske Unionen. Markedstilgangen gjennom eierskap av selskaper innenfor den Europeiske Unionen, gir Kina tilgang til en av verdens største markeder med fri flyt av varer og tjenester, i tillegg til et stabilt politisk klima.

I 2016 kom offentliggjøringen av det største oppkjøpstilbudet av et utenlandsk selskap i kinesisk historie. ChemChina la inn bud på det sveitsiske frø- og kjemikalieselskapet Syngenta. Budet var på massive 350 mrd. kroner, og skapte stor oppstandelse i EU. Etter mange runder med kinesiske og europeiske konkurransemyndigheter, fikk ChemChina tillatelse til å gjennomføre oppkjøpet i fjor vår.

Kinesisk innflytelse i europeiske selskaper har skapt bekymringer innad i EU, og den økende oppkjøpsaktiviteten har lagt grunnlag for ønsket om strengere reguleringer. Tyskland har begynt å kjøre en mer restriktiv linje overfor oppkjøp fra selskaper utenfor den Europeiske Union. Myndighetene kan i dag blokkere oppkjøp av mer enn 25 prosent av aksjene fra selskaper utenfor EU hvis oppkjøpet utgjør en trussel mot landets sikkerhet.

Sammen med Frankrike og Italia fremmet Tyskland i fjor også et forslag om å stoppe kinesiske oppkjøp i Europa. Argumentasjonen for forslaget er at landene ønsker å beskytte patentrettigheter, og ikke minst forhindre oppkjøp av strategiske næringer og selskaper i Europa som kan utgjøre en sikkerhetstrussel dersom kinesiske interesser blir majoritetseiere.

Forslaget kom etter en rekke kinesiske oppkjøpstilbud rettet mot tyske teknologiselskaper, blant annet robotprodusenten Kuka. Kukas industriroboter blir benyttet i de fleste produksjonsselskapene i Tyskland, og er en sentral brikke i automatiseringsprosesser over hele Europa. Protestene var ikke like stor da kinesiske investorer kastet seg over strategisk viktige offentlige eiendeler som ble privatisert i Hellas og Portugal etter påtrykk fra EU under landenes gjeldskrise.

De pågående og kommende restriksjonene overfor kinesiske oppkjøpere har klare tegn til proteksjonistiske tiltak, men det er også lett å forstå årsaken til bekymringene overfor å miste kontroll over strategisk industri til en nasjon som har blitt anklaget for patentbrudd og industrispionasje. Myndighetenes direkte innflytelse i de store kinesiske oppkjøpsselskapene gir ytterligere rom for bekymring.

Det er forståelig at man ønsker å ha en viss grad av kontroll på salg av strategiske selskaper til fremmede makter, men baksiden av medaljen er begrensning av markedskreftene og stopp i investeringene. Hvis vi går tilbake til Elkem som eksempel kan man se den positive siden ved et oppkjøp av en kapitalsterk investor med ambisjoner om å forvalte sin investering til det beste for eier og ansatte. En rekke eksempler på god kinesisk eierskapsutøvelse har man sett også i andre land.

Selskapet Cosco Shipping som er eiet av den kinesiske staten, kjøpte i 2016 51 prosent av den greske havnen Pireus. Cosco Shipping er verdens fjerde største operatør av containerskip, og som Europas syvende største havn er Pireus av stor strategisk betydning for selskapet. Selskapet som overtok havnen fra et skadeskutt og gjeldstynget Hellas har store ambisjoner, og annonserte etter kjøpet at de ville starte med å oppgradere havnen for 500 millioner Euro for å effektivisere havnens cruise og containerfasiliteter.

To år etter overtakelsen har protestene mot oppkjøpet bleknet. En rekke nye arbeidsplasser er skapt, aktivitetsnivået på havnen har økt betydelig, og nye fasiliteter har ført til en mer diversifisert drift. Den greske staten som eier ville på ingen måte hatt mulighet til å gjennomføre de investeringer og det arbeidet som har blitt gjennomført av den kinesiske majoritetseieren.

Tyskland har ikke behov for strategisk hjelp fra Kina, hverken på det industrielle eller finansielle plan. Statistikken er derimot entydig. Kina vil ha en del av landets industri. I 2010 ble 6 tyske selskaper kjøpt opp av kinesiske selskaper, 44 selskaper i 2016, og i 2017 ble 39 tyske selskaper kjøpt opp. De samlede investeringene har gått fra 100 millioner Euro i 2010 til 12 mrd. Euro i 2017, i selskaper innenfor medisin, kjemikalier og teknologi. Man kan se et mønster i oppkjøpene ved at selskapene som blir kjøpt opp har sentrale patenter eller har foretatt betydelige investeringer i forskning og utvikling. Den pågående situasjonen har ført til at Tyskland, Frankrike og Italia fortsetter å presse på for å få innført et regelverk som gir EU landene mulighet til å blokkere oppkjøp fra investorer utenfor den europeiske unionen.

I perioden frem til regelverket er på plass, og i EU vet vi at det kan ta tid, er en rekke europeiske selskaper potensielle oppkjøpskandidater. Ikke bare selskaper innenfor medisin, teknologi og råvarer står på kinesiske oppkjøperes ønskelister. Alle selskaper med globalt sterke merkevarenavn kan være aktuelle oppkjøpskandidater. Kinesisk etterspørsel etter europeiske luksusmerker har eksplodert de senere årene, og så langt i 2018 har to store kinesiske selskaper kjøpt seg opp i velrennomerte europeiske motehus.

Europeiske selskaper er definitivt i spill, og nye oppkjøpstilbud dukker opp hver uke. I februar ble det kjent at den kinesiske investoren Li Shufu kjøpte nær 10 prosent i bilprodusenten Daimler. Banknæringen er også av interesse, og kinesiske banker har ytret ønske om å kjøpe opp den tyske DVB Bank som har en betydelig portefølje med shipping- og offshore lån. De tyske myndighetene ble også rystet tidligere i måneden da det ble kjent at det kinesiske selskapet SGCC ønsket å kjøpe en del av det tyske 50Hertz – en betydelig operatør i det tyske elektrisitetsnettet.

Den kinesiske ønskelisten over europeiske selskaper er omfattende og lang.

Det er vanskelig å se for seg at det ikke vil komme et regelverk som forhindrer kinesiske investorer å kjøpe opp strategisk viktige selskaper i EU. Det er ikke like åpenbart at slike restriksjoner også vil kunne gjelde selskaper med sterke merkenavn innenfor mindre viktige bransjer. Kina er en mektig nasjon med store finansielle krefter, og oppkjøpsbølgen vil mest sannsynlig fortsette i uforminsket styrke. Oppkjøpene kan bidra til en reprising av lavt prisede aksjer med stort globalt potensial, og skape et forventningspress på børsene i positiv retning. Historisk premium på oppkjøpene har ligget i området 25—30 prosent over børskurs.

Hvorfor kjøpe kinesiske aksjer når man kan kjøpe noe kineserne vil ha i Europa?