Postet den 10. oktober, 2017 av Norse

– Uro i Spania og valget i Tyskland skaper ikke frykt i markedet

I slutten av september ble den tyske forbundskansleren Angela Merkel gjenvalgt i det tyske parlamentsvalget. Til tross for seier ble utfallet av valget langt fra optimalt for Angela Merkels kristendemokratiske parti CDU/CSU, hvor partiet gjorde sitt dårligste valg siden 1949. Sosialdemokratene SPD som tidligere har vært i koalisjon med CDU/CSU, ble en av valgets tapere, og har gitt klart uttrykk for at de ikke lenger ønsker å samarbeide med CDU/CSU. Samtidig ble det høyrepopulistiske partiet AfD den store valgvinneren med velgeroppslutning både fra venstre og høyresiden.

Flyktningkrisen i 2015 har ført til valgvind i seilene til det høyrepopulistiske partiet AfD, som ble etablert som et protestparti mot EU for fire år siden. Angela Merkels liberale forhold til mottak av flyktninger har ført til at mer enn en million flyktninger fikk ankomme Tyskland. Befolkningens reaksjon på utfordringene som dette har medført, kan man klart lese av valgresultatet til AfD, som gikk frem nærmere 8,5 prosentpoeng til 12,6 prosent. Dette  bør være et klart signal til Angela Merkel om at sterkere integrering til EU nå kan skape utfordringer.

Det er dermed duket for en storkoalisjon med det liberale FDP og De Grønne for å skaffe seg flertall. Neppe en ønskesituasjon for Angela Merkel. Dette betyr at de politiske forhandlingene fremover vil dreie seg om miljø og skatt hvor større europeisk integrasjon vil falle i bakgrunnen. FDP er et næringsliberalt parti som samtidig er motstander av ytterligere integrasjon i Europa.

Det er derfor grunn til å tro at veien frem til enighet for den politiske koalisjonen kan bli både vanskelig og langvarig, og at Angela Merkels fjerde periode som forbundskansler vil bli preget av mer politisk turbulens.

Angela Merkel har ledet landet siden 2005 gjennom flere ulike koalisjonsregjeringer, men den kommende regjeringskoalisjonen vil i større grad bidra til å vanskeliggjøre kontinuitet i politikken som tidligere er ført. Med FDP og De Grønne i regjeringsposisjon kan det forventes at politikken i den kommende regjeringsperioden vil endre seg på flere områder.

En tysk trepartikoalisjon etter den nevnte modellen vil med liten sannsynlighet påvirke landets økonomiske utvikling direkte negativt. Koalisjonspartiene har tilnærmet lik økonomisk plattform, og det er forventet at CDU/CSU og FDP vil favorisere næringslivs- og handelspolitikk. I tillegg har alle tre partiene snakket varmt om skattereduksjoner. Det er dermed gode muligheter for at vi vil se en politikk som stimulerer til økt forbruk, og dermed reduserer landets handelsbalanse. En svakere handelsbalanse vil være gode nyheter for landets handelspartnere.

Som Europas største økonomi, er det viktig at Tysklands økonomiske motor holdes i gang. Landets andel av eurosonens totale BNP utgjør 29 prosent, og den årlige BNP veksten på 2,1 prosent ligger nå under gjennomsnittet av samlet BNP vekst for den europeiske unionen.

Forbrukertilliten i Tyskland er fortsatt svært sterk, og har nådd sitt høyeste nivå på 16 år. Sammen med indeksen for forbrukstilbøyelighet for kapitalvarer, som også ligger på et historisk høyt nivå, vitner dette om forventninger til at den økonomiske oppturen kan fortsette. Bidraget til BNP fra forbrukerne utgjør mer enn 50 prosent. Det er derfor viktig at politikken som føres fra den kommende regjeringskoalisjonen i Tyskland både er forbrukervennlig og næringsvennlig for å opprettholde den økonomiske veksten i Tyskland spesielt og eurosonen generelt.

I Spanias rikeste og største region Catalonia har katalanske nasjonalister i mange år raslet med sablene, og en rekke symbolske folkeavstemninger om selvstendighet har vært avholdt. Nok en gang har regionen avviklet en folkeavstemning om hvorvidt regionen skal erklære seg som selvstendig stat, og nok en gang har de spanske myndighetene erklært avstemningen grunnlovsstridig.

Catalonia er en betydelig bidragsyter til Spansk bruttonasjonalprodukt, og blir betegnet som «Spanias fabrikk» med mer enn 25 prosent av spansk vareeksport. En av konfliktens kjerner er at regionens bidrag står i sterk kontrast til det som tilbakeføres fra de sentrale myndighetene. Catalonia mottar mindre penger til både infrastruktur, helse og skole enn landsgjennomsnittet.

Til tross for at spanske myndigheter forsøkte å stoppe valget med vold og trusler, fikk 2,3 millioner av 5,3 millioner stemmeberettigede avlagt sine stemmer. Resultatet var som forventet et overveldende flertall på mer enn 90 prosent for å etablere regionen som en selvstendig republikk.

Den aggressive retorikken fra myndighetene og voldsutøvelsen kan ha ført til at støtten til et uavhengig Catalonia har økt. Dersom myndighetene derimot hadde forholdt seg rolige kunne resultatet vært at ja-siden ikke fikk så stor oppslutning, og en avvisning av valget som ulovlig ville vært langt enklere.

FNs menneskerettighetskontor kritiserer den spanske regjerningen for håndteringen av situasjonen, og stadig flere ser myndighetenes oppførsel som en trussel mot demokratiet. Dersom partene ikke kommer i posisjon for konstruktiv dialog om veien videre kan situasjonen raskt forverre seg.

Myndighetenes håndtering av folkeavstemningen har vekket aggresjonen hos de katalanske borgerne, og demonstrasjoner og streiker brer om seg som ild i tørt gress.

Det er lite sannsynlig at spanske myndigheter vil tillate en løsrivelse av Catalonia, noe som i så fall ville ført til press fra Baskerland om tilsvarende selvstendighet. Madrid vil neppe gi seg uten kamp hvis situasjonen tilspisser seg. Vissheten om at en løsrivelse kan igangsette tilsvarende utvikling i andre regioner, blant annet Baskerland, vil gi motivasjon til sterk motstand mot noen form for løsrivelse. Dersom Catalonia erklærer selvstendighet vil det trolig bli møtt med bruk av grunnlovens artikkel 155, som innebærer en full sentralisert kontroll av regionen. Grunnloven åpner for mulighet til å ta tilbake all makt som er gitt til en region, en bestemmelse som aldri har blitt brukt i moderne spansk historie. Det nåværende selvstyret til regionen vil bli suspendert, og en politisk krise vil være et faktum. Vissheten om det begrensede handlingsrommet for partene bør borge for en fredelig løsning av konflikten. Hvis ikke kan det få store økonomiske konsekvenser for landets økonomiske vekst.

Den spanske storbanken Banco De Sabadell har allerede gjennom styrevedtak besluttet å flytte sitt hovedkontor fra Barcelona til Alicante, og CaixaBank vurderer å flytte hovedkontoret til Balearene. Frykten for de økonomiske konsekvensene av en videre eskalering av konflikten er med andre ord tilstede i næringslivet, og mest sannsynlig overdrevet.

Den spanske økonomien har kommet seg på bena etter finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen, og viser fortsatt betydelig styrke. Det internasjonale pengefondet IMF oppjusterte i juli sine vekstprognoser til en årlig vekst på 3,1 prosent i inneværende år, opp fra 2,6 prosent.

En sterk vekst i eksport, økt konsum og solid vekst i turistindustrien er grunnen til den positive utviklingen i Spania. Til tross for den sterke veksten, sliter landet fortsatt med høy arbeidsledighet. I 2013 toppet ledigheten ut på 27 prosent, og ligger i dag på 18 prosent. Dette er dramatisk høyt, og i eurosonen er det bare Hellas som har høyere ledighet. Nesten 40 prosent av unge arbeidsføre spanjoler er arbeidsledige, og mange av disse har vært ledige i mer enn ett år.

Høy arbeidsledighet over tid er med på å nøre opp under uro blant befolkningen, og situasjonen i Spania er dermed ikke den beste. Det er derfor viktig at de spanske myndighetene snarest iverksetter tiltak som kan dempe den aggressive situasjonen i Catalonia for at ikke urolighetene skal spre seg til andre regioner og føre landet inn i en periode med politisk turbulens og redusert økonomisk vekst.

Dersom fornuften og dialogen seirer, noe som man får håpe på, kan markedssvekkelsen i Spania representere gode kjøpsmuligheter av spanske aksjer.