Postet den 11. april, 2017 av Norse

– Aequam memento rebus in arduis servare mentem

Den 25. mars 1957 var de seks nasjonene Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg samlet på Romas tak – Capitol høyden. Anledningen var signeringen av det som skulle bli det Europeiske Fellesskapets grunns
ten – Romatraktaten.

I kjølvannet av to verdenskriger skapte et stadig kjøligere forhold til Sovjetunionen, behov for å samle de sentrale europeiske landene i en sterkere blokk. Fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital var selve hjørnestenen i avtalen som ble signert. Fellesskapet ble senere til EU, og ble en stor suksess som sikret fred i Europa, et felles marked med åpne grenser, og en felles mynt. Europakartet har endret seg flere ganger siden 1957 og nye traktater og forordninger har kommet og gått. 6 ambisiøse nasjoner har nå blitt til et fellesskap med 28 demokratiske nasjonalstater med ulike agendaer.

Når vi nå feirer Romatraktatens 60-års dag, utgjør de fire frihetene fortsatt hjørnestenene innenfor EU. Utfordringene, vil mange hevde, er at EU har blitt for stort. Det har blitt for mange land med særegne utfordringer. EU har med andre ord blitt en gruppe land med færre fellesinteresser enn de som for 60 år siden signerte Romatraktaten. Konfliktnivået innad i EU har tatt seg markert opp etter at landene fra øst, som kom til etter jernteppet falt, ble medlemmer. I tillegg har fellesvalutaen skapt uønskede utfordringer som har fremhevet de politiske og økonomiske forskjellene mellom landene.

Innføringen av Euroen som felles valuta var i utgangspunktet en god ide, men uten å ha en felles finanspolitikk ble det vanskeligere å motvirke asymmetriske økonomiske sjokk innad i unionen på en effektiv måte. Denne svakheten kom klart frem under finanskrisen hvor ingen land kunne devaluere seg ut av problemene. De økonomiske forskjellene har derfor blitt mer åpenbare. Svak vekst og høy arbeidsledighet har ført til en svekket Euro, som for eksportnasjonen Tyskland har vært en sterk bidragsyter til BNP, men for land som Spania, Italia, Portugal og Hellas har ført til en forlenget økonomisk pine.

Det har blitt rettet mye kritikk mot EUs krisehåndtering i kjølvannet av finanskrisen, og mangel på handlekraft har vært en av disse. En årsak til unionens manglende handlekraft kan være en for liten grad av sentralisering av viktige politiske områder som blant annet finanspolitikken. I en fase med store politiske og økonomiske utfordringer kunne en god løsning  være å gå mot en høyere grad av sentralisering, hvor mer makt legges til Brussel – en europeisk republikk hvor nasjonalstatenes betydning marginaliseres. Den økende nasjonalistiske agitasjonen innad i EU har satt en effektiv stopper for disse mulighetene på kort sikt.

Den høyrepopulistiske oppblomstringen i Europa er et klart tegn på at misnøyen innad i EU har begynt å bre seg. Finanskrise og arbeidsledighet redet grunnen for misnøyen, som skjøt fart i forbindelse med migrasjonen fra Syria i 2015. Spørsmålet er bare hvor omfattende denne misnøyen er, og om det bare er valgvinden fra USA som har gitt høyrepopulistene oppmerksomhet. Nederlands Geert Wilders gikk på et kraftig nederlag i det nederlandske valget, og Marine Le Pen ser ikke ut til å få tilstrekkelig oppslutning til å overta det franske presidentembetet. Uansett er Le Pens oppslutning på 25 prosent et sterkt signal til EU’s ledere om at en stor del av den franske befolkningen ønsker endringer. Signalene fra det nederlandske valget vitner også om et sterkt behov for endringer. En av årsakene til at Wilders tapte valget var at den liberalkonservative Rutte, som ble valgets vinner, gjorde en del av Wilders høyrepopulistiske fanesaker til sine. Man må derfor ikke undervurdere styrken i de populistiske understrømningene i Europa.

Andre signaler på at EU må fornye seg, er valgdeltagelsen til EU-parlamentet, hvor oppslutningen har falt ved hvert valg. Valgoppslutningen i 2014 var på lave 43 prosent. Blant partiene som fikk plass i Europaparlamentet under valget i 2014 var andelen av høyrepopulistiske partier også sterkt økende.

Den politiske usikkerheten er høy, og skeptikere har uttalt at Romatraktaten neppe får oppleve sitt 100-års jubileum. Mye vil avhenge av hvordan unionen håndterer prosessen for britenes utmelding.

EU-president Donald Tusk mottok i slutten av mars brevet fra den britiske statsministeren Theresa May. Brevet markerte starten på britenes utmeldingsprosess fra EU. Planen er å få fremforhandlet en utmeldingsavtale innen oktober 2018, med behandling i EU-parlamentet innen mars 2019. Før man kommer så langt, forventes det å bli tøffe forhandlinger hvor partene vil stå langt fra hverandre.

Håndteringen av Brexit vil være syretesten på om EU har noe fremtid. Hvis EU gir britene en for attraktiv avtale, vil det kunne føre til at andre medlemsland følger etter. Dersom partene ikke klarer å fremforhandle en avtale, vil Storbritannia måtte henvende seg til andre parter. Donald Trump har uttalt at britene vil få forrang i køen av motparter dersom de ønsker å diskutere en frihandelsavtale med dem. En avtale med USA vil skape store utfordringer for både EU og Storbritannia uten en form for tollunion. 44 prosent av den britiske eksporten går til EU-land samtidig som Storbritannia er verdens sjette største økonomi. Storbritannia uten EU vil uunngåelig svekke landets økonomi, tollbarrierer betyr lavere BNP-vekst. Prosessen er med andre ord ikke så enkel som politikerne har gitt inntrykk av, men taktisk bruk av prosessen kan også blåse nytt liv i unionen.

Storbritannia har alltid vært sterk motstander mot å sentralisere mer av makten til Brussel, og et resultat av britenes forhandlinger kan bli et mer samlet Europa. Man kan også se for seg at de seks opprinnelig avtalepartneren i 1957, med unntak av Italia, går sammen om å danne en kjernestat i Europa slik at man får en sterk blokk med sammenfallende interesser. Man får da én sterk kjernestat med felles politikk og valuta hvor nasjonale interesser er redusert, og en randsoneblokk bestående av andre medlemsland hvor frihandelen er kjernegrunnlaget .

Det finnes en rekke alternative scenarier for hvilken retning utviklingen av EU kan ta fremover. Felles for alle er at de sannsynligvis innebærer en toårsperiode med politisk usikkerhet og turbulens. Dette vil trolig ligge som et lokk over Eurokursen, og skape gode økonomiske vekstforhold for de eksporterende landene i Europa.

Omregnet på årlig basis har den økonomiske veksten i Europa vært på 1,8 prosent i gjennomsnitt de siste to årene. Det er store forskjeller mellom de enkelte landene. Veksten har ført til at arbeidsmarkedet har styrket seg sammen med forbrukertillit og husholdningenes kjøpekraft.

På kort sikt er derfor de økonomiske utsiktene for euroområdet positive. Blant annet steg kredittveksten til 2,5 prosent tidligere i år, noe som er den sterkeste veksten siden 2009. I tillegg forventes det ytterligere vekst de kommende månedene som følge av sterkere tillitstall, økt etterspørsel etter lån, og fallende andel misligholdte lån. Kredittvekst er en sterk driver av BNP-vekst, og den utviklingen skaper forventninger om at den økonomiske veksten har et godt fundament.

De deflatoriske tendensene ser også ut til å være over, og med hjelp fra råvareprisoppgangen det siste året har inflasjonen steget fra null til to prosent på årlig basis. Sentralbankens inflasjonsmål er dermed nådd. Justert for mat og energi viser inflasjonen en vekst i underkant av en prosent. Til tross for at de langsiktige inflasjonsforventningene har økt, er det liten grunn til at sentralbanken vil endre sin pengepolitikk. Sentralbanken har signalisert at de vil redusere sine månedlige verdipapirkjøp med EUR 20 mrd., men det er lite som tyder på at rentenivået vil bli hevet med det første.

Vi forventer derfor at den europeiske veksten vil bli videreført, og ser gode inntjeningsutsikter for både europeiske banker og eksportselskaper. Investorer må bare bli vant til den politiske turbulensen som trolig vil omkranse markedet en stund til.

Eller som den romerske poeten Horatius uttrykte det «Aequam memento rebus in arduis servare mentem» – husk å beholde et rolig sinn i motgang.